Streng mamma?

I dag stod Sara og jeg opp kvart på sju. Hun var i utgangspunktet i kjempehumør, men da hun skjønte at det faktisk var jeg som skulle stå opp med henne, så begynte hun å sutre med en gang. Begynte å late som om hun gråt og ville bæres og trøstes og bare være nær.. Nå har jeg blitt bortskjemt i ferien, og har faktisk ikke stått opp med Sara siden søndag i forrige uke...skal jeg straffes for det også?

Ettersom hun plutselig ble veldig sutrete og mammasyk, så bestemte hun seg også for at hun IKKE skulle spise frokosten sin i stolen sin, som hun har gjort uten diskusjon siden hun begynte å sitte selv. Jeg er ikke interessert i å spise frokosten min med sutrete snart to-åring på fanget, så jeg trøstet og motiverte så godt jeg kunne, men gav også klar beskjed om at frokost skulle spises i hver vår stol, akkurat som kvelden før og alle andre måltider. Hun er svært lite bortskjemt med å få spise mat andre steder enn der. MEN, nå har hun fått spise ute på terrassen i finværet ett par kvelder i forrige uke, det er jo tross alt ferie, og i tillegg fikk hun spise litt av kveldsmaten for to kvelder siden mens hun løp rundt i stua. Da var farmor på besøk også, så jeg tenkte shit au, av og til må vi da kunne skjeie ut. :) Hverken Håvar eller jeg har hatt noe problemer med å få henne til å sitte ved bordet å spise etter det, så jeg tror egentlig ikke at det er dette som ligger til grunn heller...Jeg tror rett og slett bare hun fant ut at jeg fortjente å testes litt grundig igjen i dag...Og jeg må si, jeg tror aldri i verden hun hadde dradd dette stuntet om det hadde vært pappan som stod opp med henne i dag. Det hadde hun nok uansett spart til heldige meg...

Dette ble iallfall LITT av en kamp, og jeg følte meg både alt for streng og urettferdig og dum underveis, men ettersom jeg hadde gjort dette til en kamp, så kunne jeg ikke gi meg heller, selv om jeg må innrømme at jeg tenkte tanken mer enn en gang... Jeg synes jeg høres veldig streng ut når jeg skriver det her, men samtidig vet jeg at om jeg hadde gitt meg halvveis her, så hadde hadde kampen blitt dobbelt så lang neste gang jeg hadde krevd noe av henne. Og dessuten handler det jo i bunn og grunn om en så enkel ting som å sitte fint ved bordet når man spiser...det er jo normal folkeskikk, og det er en ting jeg føler jeg burde kunne kreve.. Hun er umenneskelig utholdende og sterk, så hun tøyer meg langt i alle retninger, men jeg greide det!! For ti minutter siden fullførte hun ett måltid på to store brødskier med syltetøy, en hel banan og to-tre glass melk, i stolen sin, fint, ved bordet! I utgangspunktet ikke uten kamp denne runden heller, men jeg fikk lurt i henne en liten bit av brødskiva, og da fant hun ut at maten frista mer enn å vinne kampen tror jeg...GLAD er jeg for det iallfall!
Nå kan jeg puste lettet ut å tenke at jeg vant denne runden...

Lille er fortsatt sutrete..hun har fartet rundt her som en virvelvind, tordnet og lynt litt innimellom, ropt, kasta leker rundt seg, kasta seg ned på gulvet, opp igjen, sint...uten grunn! Det går slag i slag i dag... Nå har jeg tydd til drømmehagen, smokk og koseklut. Det har gitt meg ti minutter med "pause" til nå... GODT!

Vi snakkes. :)