Stanger hodet i veggen!

Inspirert av med-mamma-blogger Marlen, bedre kjent som Lykkemamma, så tenkte jeg at jeg også skulle dele ett glimt av det virkelige livet som mamma...et glimt som ikke er rosenrødt og som en dans på roser... Jeg elsker å være mamman til Sara. Hun er verdens beste unge, og jeg elsker henne over alt på jord. Likevel er det ikke bare enkelt å være mamma....

Her har du ærlighet på et fat!

Sara og jeg stanger hoder HVER DAG for tiden. Hun har blitt hele 1og 1/2 halv år nå, og har mer vilje og egenhet i sin lille kropp enn jeg sikkert har hatt til sammen hele livet!! Jeg føler det er som å snakke til en vegg, likevel så VET jeg at hun forstår mye av det jeg sier, hun har bare bestemt seg for å overse meg og alt jeg sier når det ikke faller i smak. Hun får advarsler, med følger, jeg prøver å være konsekvent på akkurat dette. OG hun FORVENTER også å få en advarsel, og deretter en følge.. Hun gjør ting hun VET hun ikke får lov til, MENS hun ser på meg med det mest rampete blikket du kan forestille deg, og bare venter i spenning på reaksjonen min! Hun tester grenser så til de grader, og hun går ALDRI lei! La meg si det sånn...50% av oss er LEI!

Denne grensetestinga kommer sikkert aldri til å gå helt over, men jeg håper da for GUDS skyld at det roer seg LITT etter hvert? At noe går inn! Konsekvensene hennes er jo ikke så alt for alvorlige enda, men hun er så liten og... Jeg tar henne bort fra det hun ikke får lov til, og prøver å finne på noe annet. Avledning med andre ord. Det er dramatisk nok for lille i noen sammenhenger...hele hennes verden raser sammen! Raseriutbrudd man ikke trodde var mulig med en så lite kropp. Hun kan bli så sinna at hele hun RISTER!! 5 min senere kan hun gjøre AKKURAT det samme, med akkurat det samme rampeblikket. Andre ganger kunne hun ikke brydd seg minder..mer som at "det var ikke så gøy uansett, jeg gjorde det bare for å irritere deg!"

Når begynner man med litt mer "alvorlige" konsekvenser, og hva kan disse konsekvensene være?

En annen fantastisk ting er "mammalyden", som Håvar kaller den... Ta denne morningen som ett flott eksempel på hvordan man IKKE ønsker å starte dagen, men som vi desverre gjør litt for ofte..
Lille våkna ti på seks. Alt for tidlig for hennes B-mamma, men okei! Heldigvis lå hun tålmodig å prata med seg selv i nesten en halv time, så jeg fikk late meg litt mens jeg prøvde å våkne... vel, her stoppa også tålmodigheten, mine venner!! Sara var glad for å se meg i ca to sekunder før alt gikk galt. Hun ville ned på badegulvet, men da jeg satte henne ned og gikk på do ville hun opp, da jeg tok henne opp på fanget var det allerede for seint...hun fortsatte å gråte og hyle i protest. Jeg prøvde å avlede henne med ting og tang, men neh...Etter mye om og men, klovneri og avledningsmanøvere, så var det en LYPSYL som fikk henne til å roe seg en stakket stund...Hun elsker lypsyler, UTEN topp vel og merke, lypsyl med topp = raserianfall! Problemet er bare at hun rett og slett spiser de opp...vel, denne morningen var jeg villig til å ikke la DET være den viktige kampen...hun blir ikke syk av litt lypsyl. Lykken varte helt til jeg la henne på stellebordet...denne gangen hjalp ikke en gang lypsylen..har vel nevnt det flere ganger her inne, og stellebordet er fortsatt pyton.. Hun vil ikke ligge i ro når jeg kler av, tar av bleie, vasker eller tar på bleie igjen...ikke under NOEN omstendigheter, jeg har prøvd det meste. For ikke å snakke om å KLE PÅ! Så... Etter en 20 min kamp for å få en noget gretten unge til å være litt blidere,(forgjeves), så vi kunne komme oss igjennom morgenstellet, så hadde jeg på mirakuløst vis greid å få på henne både bleie og klær...hvordan? Ja, jeg måtte rett og slett blåholde. Jeg liker det ikke, det finnes HELT sikkert mange andre alternativer, men da jeg for 100'de morgen på rad måtte takle stellebordskrekken, så er var ikke forhandleren i meg sterk og tålmodig nok, dessverre...
Jeg er LEI av å måtte kjempe, LEI av å snakke til veggen, LEI av å prøve å avlede og av å være klovn, LEI av å innimellom nesten være på gråten fordi jeg ikke ser noen ende på dette...

Jeg skal på jobb, og jeg skal være borte fra datteren min i over 8 timer, for så å hente henne igjen, og tilbringe to timer med henne før hun skal legge seg..så er det en ny dag...det er helt forferdelig å måtte levere henne i barnehagen med dårlig samvittighet fordi jeg denne morgenen ikke hadde nok overskudd til å være enda litt mer tålmodig, til å prøve litt lenger å få på bleie og klær på annen måte enn å tvinge de på, prøve å ha en litt annen innstilling, prøve noe nytt og spennende... Altså..jeg har prøvd alternativer til stellebordet, men det er fortsatt pyton å stelle seg, uansett hvilke sprell JEG finner på, og denne krevende "mamma-skjønner-ingenting" gråten, den er jo der fordi jeg ikke forstår.. Alt jeg gjør blir liksom feil...

Det hører med i historien at hun er en helt annen unge til pappan sin. De ler og jubler på stellebordet, hun har ingen "pappalyd", og hun tester ikke hans grenser på samme måte som mine... det gjør det hele litt mer sårt...innimellom veldig sårt også..hva gjør han som ikke jeg får til? Er han flinkere enn meg? Er han "more fun"? Mer bestemt? What?
Nå skal det vel også sies at de står opp sammen en dag i uka. Pappan er alltid på jobb når vi står opp, så det er jeg som får hverdagen...Det er også som regel jeg som henter i barnehagen..kveldsmat og kveldsstell deler vi på. Det er kanskje mer spesielt å få tid sammen med pappan? Det kan jeg jo forstå..

Jeg vet jeg ikke er alene om å føle det slik, vi er mange mammaer som sliter med akkurat dette, og selv om jeg får det til å høres ut som ett mareritt å være mor, så er det utrolig hvor mye som er glemt når den lille skatten ikke kommer opp i armene fort nok når jeg henter i barnehagen, gjensynsgleden både hos henne og meg kan ikke beskrives..alt hun prøver å fortelle, på russisk, alt hun skal vise meg..hun smiler, babler og peker. Herlig! <3 Og for ikke å snakke om lykkerusen en mamma kan føle når lille kommer i mot deg med åpne armer, gnur snørrnesen sin mot din, gir deg verdens største smellkyss, helt uoppfordret, slenger armene rundt deg og gir deg en knuseklem som bare hun kan, mens hun hyler "Aaaaaaaaaaaaaaawh"!!!!!!!!! *sukk* Tenk at så lite skal til for å viske ut alt vi sliter med om dagen. Kjærlighet! <3 Det skal også sies at denne type spontan kjærlighet er det som regel jeg som får...