Huttetu!

Nå er jeg helt fullstendig skutt. På randen til kvalm faktisk. Jeg har overdrevet, igjen.

Det hele starta med at jeg ikke fikk sove i går kveld. NAV kødder med utbetalingene mine, tror jeg, jeg skjønner iallfall ikke hva de holder på med, og når jeg ikke forstår, da blir jeg VELDIG frustrert! Jeg ble liggenede å irritere meg over det der til klokka var iallfall ett i natt. Klokka to våkna jeg av Sara. Jeg sparka en trøtt Håvar ut av senga for å fikse det, men jeg ble liggende våken lenge etter at både Sara og Håvar hadde sovna igjen... Kvart over 6 kom Håvar omsider seg ut av senga etter å ha slumret en time, og i det han dro våknet Sara. Holy maccaroni!! ALT for lite søvn. For sikkerhets skyld skulle jo jeg på bytur i dag!! Bah!

Etter noen timer i byen sammen med lillesøster endte jeg opp med litt klær til meg selv, truser til Sara, litt gutteklær til babyen, en dunpose til bilstolen, ett bord til Sara og en benk for å ha i gangen. Bilder kommer, men jeg evner ikke å få det til nå. På vei hjem ringer Håvar for å fortelle at han skal på kamp i kveld, så han kommer ikke hjem fra jobb før seint. OH NO tenkte jeg. Hadde jeg visst det hadde jeg ikke dratt til byen i dag. Rimelig ødelagt i bekkenet og monstersliten etter byturen dro jeg i barnehagen for å hente avkommet. Søta kommer løpende mot meg og er som alltid over seg av lykke når jeg kommer for å hente, men på ett eller annet tidspunkt skjedd det noe... Rampetrollet dukka opp! Akkurat det jeg trengte da liksom. Sara skulle plutselig IKKE være med meg hjem. HAAADEEEE ropte hun bare til meg, snudde seg og gikk, og så ikke etter meg en gang. Da hun innså at jeg ikke kom til å dra fra barnehagen uten henne så løp hun! Hun løp rundt, full av f... og lo seg nesten ihjel! Jeg løp IKKE, men gikk så fort jeg greide etter, men søren assa, hun er blitt så rask, og jeg er blitt så sein! Jeg bantes litt inni meg på dette tidspunktet, for jeg skjønte jo at jeg ikke kom til å få med meg ungen uten kamp.. Helt riktig som jeg trodde, da jeg fikk fatt i henne etter mye om og men, så kasta hun seg rundt og begynte å HYLE! Jeg prøvde jo selvfølgelig å prate litt fornuftig med henne da, og si at hjem måtte vi jo nå, og at det kom en ny barnehagedag i morgen osv. Herregud...noen ganger skjønner jeg ikke hvorfor jeg gidder å prøve en gang. Det var iallfall NULL vits i å prøve med fornuft, så for å spare litt tid å energi, så tok jeg rett og slett det rasende barnet som hylte og prøvde alt hun kunne å komme seg ut av mitt MEGET bestemte grep, under armen og gikk straka veien til bilen uten noe mer om og men! Ikke barebare. Litt småflaut å gå forbi alle andre foreldre som hentet velvillige onger, og barnehagetanter som sikkert tenkte sitt, og ikke bare enkelt heller med den store magen min i veien. Hun hylte hele veien til bilen selvfølgelig, og vel inne i bilen inntok hun den velkjente posituren "omvendt U", sånn at det skulle bli vanskeligst mulig for meg å få på henne selene, samtidig som hun fortsatt hylte i protest, og frøste som en illsint katt. Straffen min det sikkert, som var så frekk å ta henne med HJEM!

Heldigvis!!!! gikk det bare oppover etter dette! Frøskatta roet seg på bilturen hjem, hun fikk være litt ute mens jeg starta med å montere benken til gangen. Etter hvert ble Sara litt VEL ivrig på monteringa hun også, så vi gikk opp i stua og så litt på tv. Kveldsmat gikk greit, kveldsstell gikk greit, og legging gikk greit....nesten iallfall. Da hun skjønte at det var tid for legging dukka frøskatta opp igjen ett øyeblikk og trollet begynte å sparke etter meg, så etter en advarsel (ja, jeg rakk det denne gangen), så endte det med rett i seng uten bok og sang i dag også. Var greit å få forklart hvorfor og sånn i dag, siden hun ikke hån-lo av meg hele veien, så får vi se om det sitter til neste gang hun bruker mora som fotball. Har mine tvil. Hun sa liksom ikke noe på det. Mer som at hun ikke bryr seg.... Hun er jammen meg en hard nøtt... Kanskje hun synes det er like greit å slippe å høre meg synge?

Innimellom har jeg rydda her hjemme, og etter Sara la seg har jeg brukt en time på å montere ferdig benken, sortert Sara-ting som skulle i de tre skuffene i benken, vasket vinduet nede i yttergangen innvendig..og gulvet. Ja, og flytta på kommoden som egentlig stod der benken står nå...

Nå, halvannen time etter jeg krasjlanda i sofaen, begynner kroppen å få ordentlig ro, og jeg er ikke så sliten at jeg er kvalm lenger...bare bittelitt, men det forsvinner snart nå. :) Lille i magen er superaktiv, det er jo alltid godt samtidig som man har greit kraftige kynnere, men hva annet kan jeg vente etter en dag som denne. Skal finne senga i rett tid i dag, og håpe på ei god natts søvn. I morgen skal jeg en tur til legen. Resten av dagen greier jeg sikkert å sove bort! :)

Shallabais!