Herlig baby og smerter!

Emil Andreas er en herlig gutt. Han sover, spiser og bæsjer. 

Han har et par våkenperioder i løpet av dagen, men da også er han bare blid og fornøyd. Merker nå da, at det omsider er blitt lengre mellom bæsjebleiene. Litt godt, spesielt på natta. 

Amminga går veldig fint og har gjort det hele veien. Jeg har ikke glemt gamle kunster, og gutten lærte fort. Vi ammer mye. Tar som regel en time minst før han blir ordentlig førnøyd og kan sove godt igjen. Det er medberegnet de der småduppene ved puppen og de minuttene han ligger i vogga si før han våkner igjen og innser at han sovne litt for tidlig. 

De fire siste kveldene har vi sett at han slokner i 22-tiden og går inn i en lengre søvnperiode, så i går ble han stelt mellom kl 20-21, så satt vi og koste oss med "kveldsmaten" fram til rundt 21.30, og kl 22 la jeg han i senga si på rommet. Der sov han som en stein til kl var 01 i natt. :) Da var det jeg som vekte han litt, fordi jeg la meg så seint, så jeg tenkte vi kunne puppe litt før jeg sovnet så jeg slapp å være så innmari trøtt..

Puppinga inkl bleieskift tok en times tid som det gjerne gjør, og så sov han til 05.

Liker denne utviklingen, og håper det fortsetter slik.

Vi har gjentatt rutinen i dag også, og han var i seng kl 22. Nå, en halvtime senere sover han fortsatt, så jeg føler at det er håp om at han i en alder av hele 11 dager har fått seg en leggetid. :) Jeg var veldig forberedt på urolige kvelder og baby som var våken til godt over midnatt i flere måneder framover, for sånn var det med Sara, men når han på egen hånd "legger seg selv" i denne tida, så er det bare å henge på! :)

Sara er kjempeflink storesøster med masse godhet og omsorg for lillebroren sin. Hun liker å se på han, stryke på han, trøste han når han (en sjelden gang) gråter, og hun deler gjerne ut både kyss og klem. Først skal hun kose, så må mamma kose, så må pappa kose. Lillebror skal få masse kos! Likevel sliter hun nok litt med omstillingen. Hun reagerer spesielt ovenfor meg. Hun kan bryte fullstendig sammen og begynne å krangle over den minste lille ting, og da går det for det meste i at det er noe hun vil ha, når hun får det vil hun IKKE ha det, når jeg da tar det bort vil hun ha det likevel, når hun får det tilbake vi hun IKKE ha det, og sånn fortsetter vi... Hun er nok både forvirret og frustrert, og når det står på så river og sliter den dårlige samvittigheten i meg. Det er MIN feil at hun har det sånn, det er min feil at hun sliter litt nå, og at hun har følelser i seg som er vanskelig for henne å kjenne på. Da hender det seg at jeg også gråter litt for jenta mi. Den skjønne nydelige snille jenta mi! <3

MEN!

Likevel så må jeg si at mesteparten av tiden går alt heelt fint altså! :) Sara koser seg i barnehagen og det er nok godt for henne å få være der, og når vi er hjemme bruker jeg så mye tid på henne som jeg kan. Lillebror sover jo mye, så med mindre vi ammer så er jeg stort sett der for henne, og pappaen er jo også tilgjengelig at all times, så som regel er hun en lykkelig liten frøken som er seg selv lik. Masse humør, humor, vilje, testing og rampestreker! Akkurat som vi kjenner henne. Sara og jeg har også tatt oss et par turer på butikken bare vi to. Det er nok fint for henne å få meg helt på tomannshånd en gang i blant også. Nå skal det sies at første butikkturen vår endte noget katastrofalt med raserianfall gjennom halve butikken og til lenge etter vi kom hjem, men den andre turen vår gikk helt smertefritt. :)

Og apropos smerter...ah!! Jeg har siden den dagen vi kom hjem fra sykehuset gått å kjent på smerter jeg antok var fødselsrelatert. Merkelig plassert, men fortsatt der nede..ikke i sårene men på den ene siden...vond å stå, gå og sitte. Vondt når jeg ligger også, men noe bedre da... Bankende, stikkende og ilende og konstan! Økende og innimellom nesten uutholdelig! Jeg har tenkt at jeg bare må bite tennene sammen, for det MÅ jo bli bedre...Det går jo over! 

På lørdagskvelden toppa det seg. Etter å ha skifta bleie på Emil Andreas, noe som tok meg ca to minutter, så knakk jeg sammen på sofaen etterpå og hulket. Det gjorde så vondt, og det føltes så håpløst! Skulle det ALDRI gi seg? Eller i det minste vise noe tegn til å avta?? 

Håvar mente at nå var edt på tide å ringe jordmor, og etter en prat med henne ringte jeg legevakta, som kunne ta mot meg med det samme. 

Der fikk jeg en rask sjekk for å se at ingenting var betent, og det så bra ut, men på urinprøven var det mye utslag, så jeg har nok en infeksjon. Urinveisinfeksjon muligens... helt uforståelig at det er det, for det har jeg hatt før, og vondtet har jo satt seg på et helt merkelig sted, men det er visst mulig! Jeg dro iallfall derfra med antibiotika og voltaren. Smertestillende hjalp ikke en pøkk, men jeg kjente allerede bare over natta at antibiotikaen hadde hatt effekt. Bedre i dag også, men langt i fra helt bra... Det er en stor lettelse at det er begynt å bli bedre, for det var utrooolig slitsomt og hemmenede i hverdagen å gå å ha så vondt. Får bare håpe at antibiotikaen jeg har fått tar helt knekken på det.

Emil Andreas og jeg har hentet Sara i barnehagen to ettermiddager nå, og det har gått veldig bra. I morgen er det på tide å prøve seg på å stå opp med to barn, sjonglere morgenstell, frokost, amming, påkledning og levering i barnehagen. Det blir spennende. Greit å ha prøvd det noen morgener mens Håvar fortsatt er hjemme også, sånn at om det skulle gå helt galt, så er han der og kan hjelpe til. Da får vi bare prøve på igjen neste morgen med friskt mot å håpe at vi har lært av våre feil dagen før. :) (Evt JEG har lært av mine feil...) :p

Når jeg tenker meg om er det kanskje på høy tid at jeg finner senga mi da, så jeg kanskje er litt opplagt... Ikke for det, ingen vet hva natten bringer her for tiden...får bare krysse fingrene for gode søvnperioder, null bæsjebleier og at han spiser fort, blir god og mett, og sovner godt igjen etterpå! ;)

God natt! :)