Langt innlegg, mye pjatt, følelser, legetime, tanker...blabla! ;)

I dag har jeg vært hos legen. Denne gangen hos min kjære fastlege. Har er den BESTE legen i hele verden, det er jeg overbevist om! Man får aldri akutte timer hos han, han er fullbooka minst en mnd i forveien, og med god grunn, så heldigvis er det verdt å vente. Uansett hva jeg går med til han, så går jeg alltid fra timen med ett stort smil. :)

Jaja...jeg var der på en oppfølgingstime for de blodprøvene jeg tok for noen uker siden...dere husker kanskje at jeg var litt svimmel før jul? Det er samme sak, fortsatt. Både da og denne gangen viste blodprøvene mine at en av tre(?) stoffskifteprøver er forhøya...det betyr ikke at jeg har høyt stoffskifte, og jeg husker ikke helt hva han sa, sikkert fordi jeg ikke forstod det helt, men jeg tror det er noe sånt som at det hormonet jeg har forhøya er det som "trigger" stoffskiftet...det skal jo gjøre det, men mitt trigger litt for mye..? Heh! Anyways, som legen sa "Jeg har tatt meg den frihet og allerede henvist deg til St. Olav, jeg." Greit for meg. Kanskje er jeg nå ett lite skritt nærmere å finne ut av hjertebankproblemet mitt også? Han mente nemlig, i motsetning til noen andre leger jeg har vært hos, at denne "forstyrrelsen" faktisk KUNNE gi symptomer som tretthet, slapphet, svimmelhet, hjertebank osv... JIPPIII!!! Jeg håper det er det her som er grunnen! Jeg vil jo bare vite, liksom! På St. Olav skal jeg på en avdeling jeg ikke husker hva heter, men de er vel eksperter på stoffskifte, og legen mente at det kunne være så enkelt som å gi meg en kur som stabiliserer dette hormonet mitt, men det får jeg vel vite sikkert da. :)

I tillegg tok jeg opp en del andre ting..bl.a. at jeg sliter en del med sennastrekk. Jajaja, sa han, det kan godt henge sammen med resten her...Okei, sa jeg. Også tok jeg opp at jeg hver dag siden før jul har hatt lemus rundt det ene øyet. Ja, sa han, det kan også ha tilknytning til dette med stoffskiftet og resten av plagene. Okei, sa jeg. :)

Det han ikke hadde tatt med i beregninga da jeg kom var at jeg har gått ned 20 kg siden sist. Han ble tydeligvis positivt overraska, for det første han sa da jeg kom inn var "Ja, man skal vel passe seg litt for hva man sier til folk, men jøss, så liten du er blitt!" :) Det han også sa var at siden jeg har gått ned så mye på så kort tid var at nå har kroppen fått litt "juling" av det også, så noe av disse plagene kan være relatert til vekttapet, og at kroppen prøver å fungere på et annet nivå enn før. Vel, hvis litt rykninger i øyekroken er den eneste "protesten" fra kroppen kan jeg leve med det, tenkte jeg. ;) Fikk uansett resept på b-vitaminer fordi det kunne hjelpe på sennastrekken og lemusen. Hjertabank har jeg jo hatt siden midtveis i svangerskapet med Sara, så det har iallfall ikkeno' med kostholdet mitt i dag å gjøre. Selv om det skal sies, det er mindre av det nå etter jeg starta på lavkarbo, og slår uten unntak til når jeg skjeier ut med sukker, i tillegg til sporadisk ellers.

En annen ting jeg tok opp er...magen min. Den er ett problemområde, og NEI, jeg kommer ALDRI til å flekke den ut på bloggen min! Det er vel kanskje det området på kroppen min jeg er mest..."flau" over. Jeg har vært minst 30 kg overvektig og bært fram et barn med denne overvekten, så ja...den er litt sigen.. Jeg er ikke flau over å si det til dere...eller noen. Sånn er det bare. At jeg har bært fram Sara gjør meg bare stolt, og det samme føler jeg ovenfor overvektsproblemet...ikke at jeg har vært/er det, men at jeg har greid å gjøre noe med problemet mitt. Hvis en hengende mage er resultatet, so be it, liksom. Jeg kan snakke om det...men å vise den fram er noe helt annet. Der stopper det opp for meg. Det gjør litt vond, fordi når jeg er i mål etter å ha gått ned 30 kg +/-, så er jo drømmen å kunne føle seg vel i bikini f.eks? Hadde ikke det vært en finfin premie for hardt arbeid og stålvilje?? Det synes jeg...men det kommer ikke til å skje.
Eller...??
Temaet for magen min var selvfølgelig mageplastikk. Legen var veldig positiv, og sa at har forstod meg, og selvfølgelig henger magen etter alle disse kg, og han sa at han skal hjelpe meg så godt han kan for at jeg skal få dekt en slik operasjon av magen, når den tid kommer. Det er jo en del kriterier som må oppfylles da, vet dere, for å få dekt noe slikt...Det kan dere google! Jeg kommer nemlig aldri til å få råd til å betale for en slik operasjon på egen hånd. Når jeg sier "når den tid kommer" så er det fordi at jeg fortsatt har en del kg til jeg vil ha bort, og i tillegg så tenker jeg at jeg bør være ferdig med å få barn når jeg tar denne operasjonen...

Akkurat der dveler jeg litt...jeg vet jo at jeg vil ha ett barn til, og at jeg gjerne vil kunne ta til meg ett forsterbarn om vi blir funnet "egnet" til en slik oppgave...men kan jeg da vite at nå er jeg ferdig? Jeg er jo så ung enda...hva om jeg i en alder av 32 år, ferdig operert med stramt skinn over magen, finner ut at jeg gjerne vil ha ett barn til, som jeg vil bære fram selv..?? Oh shit, liksom! :S
Nå sa jo legen at det var lurt å være ferdig med barna, og ikke at det var helt nødvenig da...resultatet blir vel kanskje at magen blir litt slapp igjen da... men det er kanskje mer ok i en alder av 32 enn 24? Hva vet vel jeg...Nå babler jeg bare...

Iallfall:
Jeg dro derfra, som sagt med ett smil rundt munnen, men også en resept på B-vitaminer, en anbefaling om å ta multivivitaminer med mineraler, en henvisning til St. Olav, og en god følelse av å bli hørt. :)

Detta ble langt gitt!! :O

Sara er fortsatt syk, så i morgen er det min tur til å være hjemme igjen. Liker ikke at hun er syk, men jeg MÅ si at siden jeg jobber så mye om dagen, og kjenner til det snevet av dårlig samvittighet for antall timer i barnehagen, så er det UTROLIG godt å ha en unnskyldning til å være hjemme med jenta mii! <3 Hun er veldig kos nå når hun er så slapp og har feber, så vi koser oss så masse.Vi synger, leser bøker, og ser litt tv...alt i fanget så klart. Når vi ikke koser er hun egentlig i grei form, og kan leke seg alene i lenger perioder, men vi kommer jo ikke unna feberen...Litt mamasyk er hun og, men det er bare greit. :) Da jeg kom fra jobb i dag så var hun nesten som limt på meg til hun la seg. Hehe. Søta. :) Det varmer jo mammahjertet da. (Joda, det kan være slitsomt også, men det er mest godt når man rekker å savne gullet i løpet av en arbeidsdag.)

Nå skal jeg prøve å få avslutta her...har visst skrivediaré i dag...hoh! Bare en ting til! Jeg har bestilt familiefotografering nå, her! En tilflyttet dame i vår bygd. Utrolig flink fotograf som mange jeg kjenner har vært hos, og som er KJEMPEfornøyde. Har sett bildene hennes både på fotografsiden hennes, bloggen hennes og facebooksiden til studioet, og jeg må si jeg gleder meg masse! :) Ut februar har hun kampanje på fotografering. 500 kr for fotoshoot (og bildene på cd, tror jeg), mot 1200 kr til vanlig. Hun er rimelig OG genialt flink..kan ikke bli bedre enn det. :)

Sånn, da var jeg ferdi, gitt! :)

Blogger sikkert en gang i morra...er visst kommet i siget igjen, så lenge det varer. ;)
Natta, dere! :)