Grytidlig!

I dag våkna Sara halv seks...jeg kan ikke huske sist vi stor opp så tidlig. Jeg har liksom nekta å stå opp før seks, og det har jo fungert også. Hun har fått beskjed om å sove igjen fordi det er natt, og hun har alltid sovnet igjen, men IKKE i dag nei... Hun RASTE, og skulle OPP!! Det var visst bare å innrette seg etter sjefen i dag....

I tillegg til å bli dratt opp umenneskelig tidlig og at jeg trøtt, så har jeg hodepine, urolig mage, er kvalm, svimmel og har HJERTEBAAAANK!! Jeg er andpusten her jeg sitter... SÅ ja...det ble hjemmedag i dag. Jeg har fått lille til barnehagen, og bare det var slitsomt nok. Nå skal jeg bare slappe av fram til legetimen min kl 10.30. I dag er den store dagen vet dere, jeg har time hos FASTLEGEN min! Den timen jeg bestilte for en hel evighet siden...forrige gang jeg fikk sånn her "anfall"...

Nå skal dere høre! Siden det ikke er noe galt med meg i følge legene, så har jeg sjekk litt på nett, igjen. Jeg har en ny teori! Jeg skal presentere denne teorien for legen, så får vi se hva han sier... Teorien min er at jeg kanskje kan ha Reaktiv Hypoglykemi! Det er litt det motsatte av sukkersyke...i stedet for at kroppen ikke produserer nok insulin til å stabilisere blodsukkeret, eller slutter å produsere insulin, som er problemet for diabetikere, så produserer kroppene til de som lider av Reaktiv Hypoglykemi for mye insulin, noe som resulterer i for lavt blodsukker, og såkalte "anfall" som ligner på føling, som diabetikere kan få....

Jeg har vel beskrevet symptomene her mange ganger, og de fleste av dere har vel forstått at jeg synes det er vanskelig å ha det sånn. Jeg blir sliten av det, jeg blir deprimert, gråter mye, iallfall gjorde jeg det sist jeg fikk dette, da jeg satt inne og grein i to dager...så når dere leser den fine lista over symptomer som kjennetegner denne "sykdommen", så kan dere kanskje se hvordan jeg kan kjenne at dette treffer meg: (?)

Symptomer:

• Sterkt behov for søtt
• Uro i kroppen (skjelving, kribling og diffuse ubehag)
• Hodepine
• Svimmelhet (besvimelser i sjeldne tilfeller)
• Tung pust (kroppen jobber på lavt gir)
• Hjertebank / Hjerteklapp (kjennes som om hjertet hopper over et slag)
• Dårlig konsentrasjon / søvnløshet
• Slapphet
• Angst (spes. stedsangst)
• Depressivitet, engstelse
• Gråtetokter, tristhetsfølelse
• Kramper
• Forvirring, asosial opptreden, irritabilitet
• Forstoppelse / fedme / Avmagring / Sult
• Selvmordstanker

(Jeg vil bare presisere her for alle at jeg ikke har eller har hatt angst eller selvmordstanker, men ellers er det CHECK på alle punkter!)

Symptomene er individuelle. Ikke alle har alle symptomene. Symptomene kan også skyldes andre sykdommer / tilstander.

Enkelte blir svært dårlige av sykdommen. Sykdommen kan, selv etter diett, sitte i kroppen i månedsvis. Angst er svært vanlig og hemmer bevegelsesfriheten kraftig. 

(Som sagt, ingen angst, annet enn dødsangst som er litt kvalmende skremmende en sjelden gang, men det er vel normalt, eller??)

Et av de klareste tegn på sykdommen Reaktiv hypoglykemi er uvanlig stort behov for søtt. Spesielt rett etter måltider. Å innta søtt gir så en midlertidig bedring som regel med påfølgende tretthet. 

(Hvis jeg skal overanalysere litt her nå da, så har det seg jo sånn at jeg fikk dette første gang da jeg gikk gravid med Sara. I forkant av disse "anfallene", men etter jeg ble gravid, dukka det opp ett sykt søtsug! Jeg hadde før jeg ble gravid egentlig ikke vært noe sånn spesielt glad i sjokolade. Jeg likte det, ja, men jeg kjøpte meg sjelden sjokolade selv, og om jeg gjorde det endte jeg ofte opp med å gi bort halve.... Jeg var mer glad i potetgull og den type snacks... Så da jeg ble gravid skjedde det en stor endring her. Enormt søtsug. Jeg har alltid skyldt på graviditeten..man forandrer jo ofte smaker, og man kan få veldig lyst på ting man ikke hadde lyst på før osv., men kanskje, bare kanskje var det en grunn for nettopp dette hos meg..?)

Problemet er at det visstnok er få leger som anerkjenner dette som en "lidelse" eller "sykdom", og at mange leger ikke en gang vet hva det er...hvis det er noe da...forvirrende i grunn... Spent på hva legemannen sier når jeg kommer med dette. Han tar meg jo vanligvis på fullstendig alvor...

Jeg vet ikke helt om jeg tror på dette selv, og å kalle det en sykdom er jeg heller ikke helt komfortabel med, men jeg kommer uansett til å nevne dette...det hadde jo vært greit å vite hva dette er, for normalt og friskt føles det ialfall ikke... :S

Vi snakkes etter legetimen tenker jeg. :)