Kosthold!

Ja, dette evinnelige tankevevet rund kostholdet mitt...Jeg er så lei! Jeg har konstant dårlig samvittighet for alt jeg spiser..jeg har prøvd å tenke "jaja, jeg tar det igjen etterpå", og bare være avslappet i forhold til vekta, men nå stopper det seg. Jeg har gått opp mye! ALT for mye! Dette kan ikke fortsette. Etter ett par kommentarer fra "hyggelige" kunder på butikken, som stikker så man bare vil hjem å gråte, selv om det sikkert ikke var "ment sånn", og etter å ha prøvd "før-buksa" mi, som jeg brukte før jeg starta på lavkarbo for ett år siden, så kjenner jeg at nå har ting sklidd langt nok ut! Han noen kg igjen før jeg har vokst inn i den altså, til og med med gravid magen, men det er fortsatt alt for nært med tanke på hvor latterlig stor den var blitt før jul.

Dette med kostholdet har vært fryktelig vanskelig for meg dette svangerskapet også...så fort jeg økte på karbene kom søtsuget og småsulten for fullt, i tillegg var det tøft i starten å få ned fett pga kvalme, og denne fettkvalmen satt i lenger enn selve kvalmen, hvis du skjønner. I tillegg fikk jeg helt avsmak fra blomkål og brokkoli, og har enda ikke greid å smake på det....Da alt dette ble vanskelig stod det plutselig mellom meg og viljestyrken min igjen, og jeg visste med en gang at dette var en kamp jeg kom til å tape...

Mange har sagt at jeg har vært fantastisk sterk og så utrolig flink! Flink har jeg vært ja, og jeg har vært motivert og målbevisst, men når det kom til viljestyrke, så har dette gått ene og alene pga at ketogent kosthold FUNKA for meg. Jeg var mett i time etter time etter time, jeg tenkte ikke på mat! Småsult, hva var det? Søtsuget ble borte! Jeg kjente ikke trang til å pakke alt søtt jeg kom over i munnen...DETTE er grunnen til min "styrke"...jeg behøvde ikke være sterk, egentlig...Det ble enkelt!

Jeg lå lenge å tenkte i går kveld, passelig deprimert, og jeg kjente da, og kjenner fortsatt at det er på tide å gi lavkarbo en sjanse til. NÅ!! Jeg som hadde bestemt meg for å sove i dag har i stedet sittet å lest meg opp på lavkarbo og graviditet, og føler meg klar. Det som må skje nå er at jeg greier å holde motivasjonen en ukes tid så jeg kommer over den verste "smellen". For det vil nok komme en smell...Jeg skal på en ny runde med detox! Sukkerdetox, og jeg trenger det! Hodepinen vil bli verre, energien vil bli dårligere, kanskje blir jeg kvalm.... Vel, la det komme. Dette må jeg gjøre for meg, og for lille. Jeg snakker ikke om å leve ketogent her, dere, jeg kommer ikke til å gjøre noe som er "farlig" for lille i magen. Lavkarbo er ikke farlig for fosteret, og vil iallefall være sunnere for han enn det kostholdet jeg fører i dag..

Kanskje vil jeg greie å bremse vektoppgangen noe nå, forhåpentligvis, men hvis jeg greier dette så vil jeg iallefall føle meg bedre og få mer energi og overskudd, etter hvert. Jeg er ikke ute etter å gå ned i vekt, eller å slanke meg, men å BREMSE oppgangen! Jeg har gått opp mer til nå enn mange gjør på ett helt svangerskap, og jeg er bare halvveis..jeg tørr ikke tenkte på hvor dette vil ende om jeg ikke tar noen grep nå! Jeg kommer til å ende opp der jeg var for ett år siden...tanken gjør meg trist! Som en av mine kunder så vennlig konstaterte "bortkasta arbeid". Folk kan være så STYGGE!

Jeg er ganske motivert nå i dag til å gjennomføre dette, og det blir i tillegg vanskeligere å ikke gjennomføre det når jeg har blottlagt sjela mi for dere..samtidig som det er litt sårt og flaut..

Nå skal jeg sove litt, så skal jeg våkne og spise en god, feit lavkarbofrokost!

(PS: I morgen skal jeg på forening sammen med en venninnegjeng, jeg sier det med en gang, at på sånne kvelder kommer jeg til å spise maten som blir servert, for den som har foreninga hjemme hos seg lager alltid middag til resten av gjengen, men jeg skal holde meg unna snopet. Jeg tar med meg noe eget godt som jeg kan spise! Det blir en utfordring bare det...holde meg unna snopet...ugh!)

God natt!