10 dager til termin!

Det nærmer seg veldig lillebrors ankomst nå. Jeg både håper og har litt tro på at han kommer før termin, av forskjellige grunner, så til dere som er tandre og ikke liker å høre om slimpropper og pirking i underlivet osv. Bare la være å lese dette innlegget! ;)

Natt til lørdag i forrige uke sov jeg forferdelig dårlig. Jeg hadde smerter i magen, rundt symfysen og i lysken uansett hvordan jeg lå, og ett enormt nedpress. På lørdag gikk slimproppen. Jeg ble både overrasket og veldig glad og tenkte at hehey, KANSKJE kommer lillebror ganske snart! :) (man kan jo håpe, selv om man hører om de som mister slimproppen både to og tre uker før det kommer noen baby.) Jeg ringte jordmor for å spørre litt om forskjellig, og da foreslo hun at hun kunne komme innom og pirke litt, for å se om det ville trigge kroppen til å sette i gang en fødsel. Herlighet, jeg var så spent, og jeg hadde virkelig trua på at det kunne bli bebis denne helga. Jordmor kom og tok en sjekk. Der var det halvannen cm åpning, og ganske modent, men det var fortsatt litt "kant" som kunne vært mindre og mykere. Hun røsket litt (AU), prata litt og dro. Kvelden seg på med følgende nedpress, murringer og jeg fikk til og med regelmessige rier, men som gav seg...To ganger skjedde dette, og jeg må si jeg var litt skuffet da jeg gikk til sengs den kvelden uten å egentlig kjenne på noen ting plutselig. Den natta sov jeg bedre enn jeg hadde gjort på evigheter! På søndag hadde jeg litt murringer, kynnere og noen smårier på morgenen og formiddagen, men resten av dagen kjente jeg egentlig ikke på noe spesielt. Natt til mandag sov jeg også veldig godt.

Mandag våkna jeg tidlig av Sara. Da vi stod opp så jeg at hun hadde prikker på føttene, og jeg kjente jeg ble litt småpanisk. Vannkoppene florerer i barnehagen. Det ble så jeg ringte helsestasjonen for å høre om en helsesøster der ville ta en titt. Jeg ville være sikker! Heldigvis sa helsesøster at det IKKE var vannkoppene, så Sara fikk dra i barnehagen, og jeg fikk dra hjem for å sove mer. Hele denne mandagen var formen superduper!! Jeg hadde masse energi og humør, og det var utrolig deilig å kjenne på. Lenge siden sist jeg følte meg så opplagt. :) Kanskje var det kroppen som hadde lada godt opp til hva jeg hadde i vente...?

Mandagskvelden kom murringene, nedpresset og de kraftige kynnere tilbake. I tre timer den kvelden herjet det, og jeg hadde også en runde med regelmessige rier. Det ga seg selvfølgelig til jeg la meg igjen, og da jeg sovna var det INGENTING på gang lenger.... SKUFFA! Natt til tirsdag tok det seg derimot opp igjen. I halv fire-tiden måtte jeg bare stå opp og gå litt rundt. Kraftige murringer, regelmessige rier osv. Jeg la meg igjen etter en stund, med det fortsatte i flere timer. Minus de regelmessige riene som ble uregelmessige igjen...Vondt var det uansett. Håvar måtte levere Sara i barnehagen, for jeg ante ikke hvilken vei dette ville ta, selv om jeg antok at det ville gi seg, og det gjorde det naturligvis... Fikk et par timer søvn til før jeg måtte stå opp pga hofter og bekken...er det ikke det ene så er det det andre. :p

I går hadde jeg time hos jordmor igjen, og jeg kjente forventningene kom igjen. Lillebror har det veldig fint i magen, masse liv, fin hjertelyd, blodtrykket mitt er bra osv. Hun tok en ny undersøkelse, 2 cm åpning, fortsatt litt "kant", men den var mye mykere, så hvis fødselen skulle sette i gang så kom nok den til å flate ut på null komma niks. Hun røska igjen, og jeg tenkte at etter reaksjonen jeg fikk sist, og etter den natta jeg nettopp hadde hatt så kom kroppen til å respondere bra på dette... Masse forventninger!! Ingenting skjedde!! På kvelden hadde jeg litt murringer innimellom og en og annen kynner... Da ingenting mer skjedde så ble jeg SKIKKELIG hormonell! Skuffa, lei meg, bare drittlei generelt egentlig. La meg nedpå for å prøve å sove en times tid for å roe hormonene litt, så kanskje humøret ble litt bedre også, men tankene og følelsene løp løpsk, så jeg ble liggende våken i senga i halvannen time å grine og banne i hytt og pine. Ikke en gang SØVN greide jeg å få til!!! Håvar var på trening da jeg prøvde å sove, og fikk ikke med seg det, men jeg lå fortsatt i senga da han kom hjem. Stakkar, han trodde jeg var sur på han for noe. Etter å ha fått trøst i verdens beste armer så stod jeg omsider opp igjen for å se Greys. Kan ikke gå glipp av det, hormonell eller ikke. Håvar fiksa mat til meg, og etterpå litt sjokolade og brus. Det hjalp litt på humøret. <3

Våkna flere ganger i natt, og kjente fortsatt ingenting..ikke før i halv fem-tida! Da våkna jeg med INTENST vondt i rygg og mage. Det var som en kjempkraftig megarie som ikke ville gå over. Her var det bare å karre seg ut av senga og opp å gå for å se om det ville gi seg, eller i det minste gå over til rier i stedet for konstant vondt. Jeg aner fortsatt ikke hva det der var, men det var så jævlig vondt at jeg ble helt sjelven og faktisk litt kvalm! Rier ble det ikke av det, men etter en halvtimes tid med litt fra-og-til-vondt så slapp det endelig helt taket.. Det kom ikke tilbake igjen... Jeg fikk en aha-opplevelse midt oppi dette vondtet da, for dette var sånn vondt jeg hadde under fødselen med Sara. Ikke sånn som disse tulleriene jeg har har hatt. De har vært både vonde og intense de også, men dette var på ett helt annet nivå...

I dag har jeg kjent på lite. Jeg har kynnere og murringer innimellom, men ikke noe som er verken særlig slitsomt eller veldig vondt... Lurer fælt på hvor dette skal ende, og om jeg skal gå sånn i halvannen uke til, eller kanskje han til og med kommer på overtid? Ganske frustrerende å gå å kjenne på så mye innimellom, også plutselig ingenting... Jeg VET jo at han kommer før eller seinere, han har jo ikke noe valg, men med tanke på omstendighetene så hadde det vært fint om han var klar for å komme ut snart nå. <3 Alt dette hjelper fryktelig lite på humøret og overskuddet mitt...

Det som derimot hjalp litt i dag var at Sarasnuppa mi sov helt til halv åtte for første gang på lenge. Det var utrolig deilig! <3 Herlige lille Sara. Hun får meg iallfall til å tenke på annet enn lillebror og fødsel, for hun krever sin plass i dette hjemmet, og det er deilig.

Har så klart sovet en solid dupp i dag også. Hvem vet om man får sove på natta liksom... Nå skal jeg spise litt, så får jeg høre med min kjære om han rekker å hente gullet i barenhagen. :)

Og til alle mine lesere: Kan dere ikke krysse fingrene og sende fødetanker og fødestøv min vei!!!???

Ha en fin onsdag! :)