Lever fortsatt!

Beklager litt bråslapp blogging...plutselig ble jeg bare lei av absolutt alt. Jeg er lei av å være gravid, lei bekken, svetting, konstant halsbrann, vrang kropp, og magen som er i veien uansett hva jeg skal gjøre...Jeg er hormonell og kranglete, jeg synes synd på meg selv og orker ingenting! I tillegg sitter jeg med følelsen av å ikke helt strekke til som verdens beste mamma for den skjønne toåringen vår. Jeg føler meg litt innestengt i min egen kropp, og det er så deprimerende...

Den siste biten, mammabiten, er det som ligger meg tyngst for hjertet... Jeg skulle gjerne ha løpt sammen med henne fram og tilbake på gulvet her fordi det morsomste hun vet i hele verden er når jeg later som jeg skal fange henne, men etter en runde så er jo jeg kaputt. Jeg skulle gjerne ha sittet på gulvet sammen med henne i timesvis og bygget lego og lagt puslespill, men magen er nå i veien, bekkenet stivner og jeg har faktisk problemer med å komme meg opp igjen uten hjelp.. Jeg skulle mer enn gjerne ha vært med henne ut og ned på veien og dyttet henne rundt på den nye sykkelen som hun ikke helt har lært å sykle på enda, men som hun synes er KJEMPEstas å sitte på, men jeg orker ikke, jeg peser jo av å gå opp trappa om dagen.. Jeg får trøste meg med at hun får masse aktivisering i barnehagen, og at det jeg kan bidra med her hjemme nå, som er å lese bøker, synge litt, hjelpe til med bleieskift på alle dukkene, og kosemose i sofaen med Timmy-tid eller Thomastoget på tv, under en dyne eller ett pledd, det er litt gull det også. <3 Det blir mye rolig og kosete kvaitetstid som jeg håper kan være like viktig for henne. Jeg blir helt på gråten når jeg tenker på den store forandringen hun snart skal igjennom, som hun aldri har bedt om... Hele hennes verden blir snudd på hodet, og hun må snart dele på all den oppmerksomheten som hun nyter så godt av. Snuppa mi! Alt som kverner rundt i hodet mitt, alle bekymringene jeg måtte ha rundt lillebror og den nye tilværelsen, dreier seg om henne...
Jeg skal iallfall gjøre det jeg kan for at de siste dagene og ukene som alenebarn skal bli så fine som mulig. Da er det jo fint at den gode pappan kan bidra med de tingene jeg ikke kan. :)

Jeg var en tur hos jordmor på fredag. Jeg hadde behov for å få utløp for alle følelsene og tankene. Etter å ha pratet med henne så føltes alt straks litt lettere heldigvis. Man trenger vel å bli "vekket" litt innimellom, og dradd ut av den der "synd-på-meg-bobla", samtidig som at bare det å få snakka om alt med noen som står litt utenfor alt hjelper. Energien min ble litt bedre, formen har vært litt bedre og humøret har vært bedre. :) I tillegg var det vel litt deilig at Sara ble med farmoren sin hjem på overnatting i helga, så Håvar og jeg fikk litt alenetid. Aner jo ikke når neste gang blir...

I morgen er det planleggingsdag i bhg. Håvar og Sara skal derfor være hjemme sammen med meg. Jeg skal på søvmming og en jordmortime står også på dagsplanen. :)

Det er 18 dager til termin... Mange som sier at jeg ikke kommer til å gå så lenge, og selv om jeg gjerne vil tro det, så er det jo rein gjetting... I dag på butikken var det ei som sa at hun så det på meg at jeg ikke kom til å gå til termin..jeg har vel fått fødeansikt da kanskje?? Jeg hadde visst forandra med siden hun så meg i forrige uke..
Skal jeg tro på alle som "har en følelse" på dette så skal jeg bli mye skuffa framover, men jeg må si at litt artig er det likevel å høre det da.
Jeg har jo en liten følelse selv også, men den deler jeg ikke med dere riktig enda... ;)

Nå er det straks på tide å hente snuppelura i barnehagen.
Vi snakkes snart igjen! :)